Tantum religio potuit suadere malorum «Så mye religionen kunne bringe av onder» – Lucretius (Lukrets), første århundre før vår tidsregning, i innledningen til De rerum natura «Om tingenes natur».
Både Pascals veddemål og Descartes' meditasjoner foregir å underbygge troen på Gud med rasjonalismens uimotsigelighet. Argumentene er imidlertid i begge tilfeller verdiløse da de baserer seg på en falsk dikotomi mellom tesene som skal bevises og en uklart definert stråmann av en antitese. Likevel kan det hende at metodene kan brukes til å utlede universelle slutninger, dersom man bare er forsiktig med hva man setter som forutsetninger, og ikke blir forledet av et a priori standpunkt om Guds eksistens og nødvendigeheten av å «bevise» denne.
La oss begynne med Descartes grunntese cogito ergo sum. Dette er bare en lek med ord; begrepene å tenke og å eksistere inngår jo ikke i noe universelt gyldig formelt system hvor det første forutsetter det siste. Pascals metode kan imidlertid gi et bedre underbygd om enn noe mindre ambisiøst resultat: selv om det kanskje ikke er mulig å bevise sin egen eksistens er det meningsløst å betvile den – eksisterer man ikke har man ikke noe valg å ta, og eksisterer man tar man feil om man antar det motsatte. Dette gjelder til og med hvis man aksepterer kvantemekanikkens mulighet for at eksistens ikke nødvendigvis er et enten-eller, men at noe kan befinne seg i en blandingstilstand (ikke en mellomtilstand) mellom eksistens og ikke-eksistens.
Er man fornøyd med vissheten om at noe kan være fornuftig å tro på selv om det ikke er formelt beviselig, så kan man fortsette et steg til i samme retning som Descartes og vurdere om det finnes noe annet eksisterende i universet bortsett fra ens egen psyke og eventuelle illusjoner dannet i denne. Om det nå ikke skulle gjøre det vil det å anta dette gavne en lite, og å anta det motsatte knapt være til stor skade. Derimot er det åpenbart bedre å tro på eksistensen av et legeme som huser psyken, og omgivelser til denne befolket med andre psyke-bærende legemer dersom de nå skulle slumpe til å eksistere.
Hvorfor velger jeg å vurdere eksistensen av disse tingene, og ikke for eksempel som Pascal selv Gud, eller for den saks skyld den historiske nødvendigheten av proletariatets revolusjon? Rett og slett fordi disse tingene gjennom mitt (foreløpig kun postulerte) sanseapparat forekommer meg uomgjengelige for min fortsatte eksistens. Det er ikke med dette sagt at man blindt bør tro på alt man har fått det for seg at kan finnes: en sanseoppfatning kan jo skapes av drømmer, hallusinasjoner, illusjoner og annet, og andres vitnemål kan bero på deres hallusinasjoner eller lignende, mistolkninger, bevisst løgn eller deres tro på hallusinasjoner, mistolkninger eller løgn fra atter andre. Er det så noe mer som det er fornuftig å uforbeholdent tro på uten å måtte forlate rasjonalitetens vei og trå over på religionens?
Både kausalitetsprinsippet og at universet essensielt er lovmessig er det helt klart etter samme resonnement fornuftig å anta: uten disse må alle valg tas i blinde, og har ingen hensikt. Men ved at vi nevner valg møtes Descartes' tvil og det mekanistiske verdensbildet i spørsmålet: er det fornuftig å tro at man har en fri vilje? Hvis universet er lovmessig, er ikke da alle «valg» tatt av dets deler gitt av dets lover og initielle konfigurasjon, og selve følelsen av valgfrihet likeså? Her ser det ut som om vi har gått i en sirkel og ved reductio ad absurdum snarere bevist vår ikke-eksistens enn det motsatte. Hadde det ikke vært for dette problemet ville de neste «trossetningene» nettopp vært at vi har en fri vilje og at vi ved å utøve denne kan endre våre omgivelser på en i alle fall delvis forutsigbar måte.
Det sverd som det viser seg kan løse denne gordiske knuten er kvantemekanikken, som sier at universets lovmessighet tillater en viss uforutsigbar variasjon. Denne grenen av fysikken er ennå ikke fullt ut forstått, men den forutsetter blant annet at hendelser påvirkes av observasjon. Uobservert kan et system gjennomgå mange ulike hendelsesforløp samtidig, og innta en kombinasjonstilstand av sluttresultatene av alle disse forløpene. Ved observasjon må systemet «velge» en eneste av disse tilstandene å opptre i og forkaste alle andre; ved kontrollerte eksperimenter kan det vises at sannsynligheten for å finne systemet i en gitt tilstand i enkle tilfeller er den samme som sannsynligheten til det hendelsesforløpet som ville lede fram til den. Den eneste grunnen til at vi kan slutte oss til at ikke bare nettopp dette forløpet virkelig fant sted men også alle andre mulige utfall, er at i mange tilfeller interagerer forløpene med hverandre slik at sannsynligheten for å observere et gitt utfall er en annen enn det ville være at det nødvendige hendelsesforløpet skulle ha funnet sted uten hensyn til kvantemekaniske effekter.
Kvantemekanikken gir altså rom for at lovmessighet og en form for valgfrihet kan sameksistere. I tillegg innebærer den at noen objekter i universet – for eksempel en fysiker – har egenskapen å være en observatør, som noen objekter – for eksempel hans apparatur – mangler, og som gjør at han påvirker universet på en fundamentalt annen måte. Det kan virke som om grensen mellom observatører og ikke-observatører ligger besnærende nær grensen mellom de som etter det herved reddede ovenstående resonnementet burde anta at de også har en fri vilje og de som mangler evnen til å stille seg dette spørsmålet.
Fremdeles skulle det foregående ha like lite med den virkelige verden å gjøre som teologenes vidløftige spekulasjoner, om ikke de omveltningene som fulgte den russiske revolusjon for første gang hadde gjort det mulig å se følgene av en total omlegging av befolkningens verdensanskuelse ikke bare med hensyn til hva de rent faktisk klarte å oppnå – som i renessansen og flere andre ganger – men hva som faktisk er mulig i strengt naturvitenskapelig betydning.
Som en del av aktivitetene til Komsomol, den kommunistiske ungdomsunionen, inngikk det i mellomkrigstiden en sommerleir hvor ungdommer med som utmerket seg samtidig innen læreevne og kommunistisk glød fikk tilgang til ressurser for å gjenta og gjerne forbedre mange av tidens mest omdiskuterte eksperimenter innen naturvitenskapene. Selv om det banebrytende ved de valgte eksperimentene ikke var selve gjennomføringen, men snarere idéene bak og resultatenes implikasjone, klarte de det første året å replisere mange resultater, noen til og med med større presisjon enn de publiserte og i enkelte tilfeller prisbelønte originalene.
Man skulle da tro at det med de gitte forutsetninger ikke kunne være til noens forkleinelse at tre eksperimenter ikke forløp i tråd med den på forhånd gitte fasiten. En slik slutning tar imidlertid ikke hensyn til det politiske klima hendelsen forløp i: det ble på høyt politisk nivå bestemt at det var stor usikkerhet knyttet til validiteten til de publiserte resultatene, og landets to fremste universiteter ble bevilget midler til uavhengig av hverandre å gjennomføre forsøkene med den største mulige presisjon. Både i sin opprinnelige form og med elegante forbedringer endte forsøkene i overensstemmelse med litteraturen snarere enn sommerleiren. Et slikt utfall hadde verken politisk eller vitenskapelig grunnlag for publisering, og prosjektet fikk en brå slutt.
Så lite kjent ble resultatet at både deltakerne på neste års sommerleir og arrangørene selv fremdeles bare hadde kjennskap til at dette var viktige uavklarte vitenskapelige spørsmål. Hele leiren kom derfor til å dreie seg om disse forsøkene, samt et metaforsøk ubevisst iscenesatt av funksjonæren som delte ungdommene opp i lag som skulle arbeide sammen, faglig uavhengig av de andre lagene. Hun valgte å sortere deltakerne etter forholdet mellom verdien på de to opptakskriteriene, noe som resulterte i én gruppe med alle de som bare hadde «svært sterk» kommunistisk glød – og dermed implisitt faglig dyktighet i det helt eksepsjonelle sjiktet. Dette laget reproduserte de publiserte resultatene for alle tre forsøkene, alle andre lag gjentok fjorårets resultat i de forsøkene de greide å gjennomføre.
I